Dag 9: Sekkemo – Lyngseidet

Hvor jeg sykler over Kvænangsfjellet, ringer på hos Brynjulf og de og møter Tobias fra Nordreisa.

Antall mil: 10

Antall mil totalt: 91

16. juni

Marine Harvest oppdrettsanlegg, ved foten av Kvænangsfjellet.

Det tar aldri slutt med fjell. I dag er det Kvænangsfjellet, 402 m.o.h. Jeg går av sykkelen allerede i første bakke og triller den ved siden av meg. Petrus synes jeg skal sykle. “Kom igjen, Anne, vi blir jo aldri ferdige med fjellet på denne måten!” “Så sett deg på sykkelen selv, da!” Det er like før det renner over for meg. Jeg går på så godt jeg kan. Randi og Torstein fra i går kjører forbi og kommer med oppmuntrende tilrop. “Nå flater det snart ut!” Randi spør hvor langt jeg sykler om dagen, og jeg svarer at jeg prøver på 10-12 mil. Prøver ja, men det siste dagene har jeg ligget en del etter skjema. “Vi hadde 7 – 11. Men så syklet vi opp de fleste bakkene da. På veldig lette gir, så klart.” Jeg ser på dem. De er en god del eldre enn meg. Så snart de har kjørt, går jeg opp på sykkelen igjen tråkker meg opp mot høyeste punkt. På veldig lette gir.

Halvveis opp til Kvænangsfjellet ligger fem-seks slitne gammer. De er så forfalne at jeg aldri kan tenke meg at de fremdeles er i bruk, og jeg er redd de kommer til å rase sammen ganske snart hvis de ikke restaureres. Det står ikke noe informasjonsskilt, kanskje fordi de er privat eiendom og ikke turistattraksjon? Men jeg skulle ønske jeg kunne lese om livet som reindriftssame. Når ble disse gammene brukt, hvem bodde her og hvordan hadde de det? For meg som rogalending er det samiske veldig eksotisk og fascinerende, og jeg vil vite mer!

Nesten på toppen er det et utkikkspunktet fullt med turister. Bobiler og motorsykler. “Hvor er du fra?” En middelaldrende mann i motorsykkelklær kommer bort til meg. “Norge,” svarer jeg. Jeg har syklet fra Kirkenes. “Jeg er fra Sveits. I 2016 skulle jeg også sykle Norge på langs. Men på Vestlandet ble jeg syk og måtte avbryte. Så nå tar jeg turen på BMWen i stedet.”

Karakteristisk syn på turen. De fleste motorsykkel- og bobilturister snakker enten tysk eller nederlandsk.
Jeg må innom Gildetun i år også, og blir sittende i over en time og spise hamburger og sjokoladekake. For det meste er her deilig og fredelig, men et par ganger i timen stopper turbussene utenfor. Da fylles rommet av turister som enten står i do-kø, knipser bilder eller kjøper vafler før bussjåføren skynder dem ut i bussen igjen.

Så er det nedoverbakke 402 meter. Det føles ekstremt deilig å suse nedover mot fjorden uten å bruke en kalori, og jeg kan ikke la være å tenke på sommeren 2017, da jeg gikk hver bidige meter og ikke fikk noe gratis.

Ved Straumfjorden sykler jeg forbi hagen til Brynjulf og kona. Den er minst like fin som for to år siden. Brynjulf har sendt meg en e-post: når jeg er på disse kanter igjen er både jeg og Petrus hjertelig velkomne på besøk. Og nå er vi her! Jeg setter fra meg sykkelen og ringer på, men akkurat i dag er ingen hjemme. Vel, vel, da får jeg sykle videre.

Oksfjorden, Straumfjorden, Rotsundet, Olderdalen. Gateskilt på norsk, samisk og kvensk. Lyngenalpene rett forut, spisse og snødekte, grønt gress og gule løvetenner. Fiskehesjer nede ved sjøen, naust og små tettsteder. Sjarmerende gamle hus og små røde låver. Og noen steder hvor jeg ikke kan unngå å tenke: “Hei, du har verdens fineste tomt. Og så bygger du et gørr kjedelig typehus!”

På Nordreisa skifter jeg til shorts. Jeg har ikke støtte på sykkelen, så jeg må legge den ned på bakken når jeg skal bak i kjerra. “Trenger du hjelp?” En gutt på sykkel stopper opp og ser bekymret på meg. “Nei, alt i orden.” “Sikker? Det ser ut som du har veltet.” Han heter Tobias og er elleve år: “Er det greit jeg slår følge? Vi samme vei. Jeg har vært hos bestemor i helga, men nå må jeg hjem, for i morgen er skoledag. Først på torsdag får vi sommerferie.” “Så kjekt for bestemor med besøk.” “Ja, hun blir glad for selskap. Hun er jo alene nå, for i 2013 mista hun sønnen.” “Så godt hun har deg da.” “Det var pappan min. Han døde i et snøras.” En stund sykler vi side om side uten å si noe. “Vil du se noen triks? Jeg kan sykle på bare bakhulet. Hjemme har jeg en triksesykkel. Den har dempning her og her og her. Med den kan jeg sykle på bare forhjulet.”

Fra Olderdalen tar jeg ferja over til Lyngseidet hvor jeg tar inn på Lyngseidet Gjestgiveri og får vasket klær og dusjet. Det trengtes.

Senere på kvelden får jeg SMS fra Brynjulf. De har vært på båttur, og hadde jeg gitt lyd fra meg litt tidligere, så skulle jeg fått blitt med.

One Comment Add yours

  1. Lise Peterson says:

    For en fantastisk tur, utrolig kjekt å lese. Veldig inspirerende.

Leave a Reply