Dag 11: Kvaløya – Senja

Hvor jeg sykler over Senja med Maxine.

Antall mil: 11

Antall mil totalt: 113

18. juni

Jeg tar ferja fra Karlsøy til Senja. Bortsett fra ferjemannskapet må jeg være eneste nordmann om bord – 90% av passasjerene snakker tysk, noen fransk, noen nederlandsk og på kaien ser jeg en bil med finske skilt. Der legger jeg også merke til en dame med sykkel. Hun har all bagasjen i bager, og rundt rammen på sykkelen er det surret julegirlander. Nå kommer hun opp trappa til salongen, og jeg ser at hun leter etter ledig sete. Hun kan sitte med meg! Jeg vinker og smiler, og nå kommer hun bort. “I`m Anne.” “And I am Maxine.” Maxine er engelsk og på besøk hos venner i Tromsø. Nå vil hun bruke noen dager å sykle rundt på Senja, og i løpet av overfarten finner jeg ut at hun er akkurat like trivelig som hun ser ut. Vi bestemmer oss for å holde følge over øya, siden vi skal samme vei nesten hele dagen. Så deilig å ha noen å snakke med. Jeg må ha samlet meg opp et massivt ordforråd etter ti dager i ensomhet, og nå fosser de ut alle samtidig. Maxine er også veldig pratsom, og helst skulle vi syklet side om side hele dagen, men veiene er smale og svingete, så det er ikke så lurt.

Det sies at Senja er et Norge i miniatyr, og det kan nok kanskje stemme. Her er bratte spisse fjell og lange fjorder, sandstrender, skjærgård og åpent hav. Og tunneler. Jeg misliker dem sterkt, for jeg stoler ikke på at bilene ser meg og tar hensyn. Dessuten drønner det voldsomt når det kommer et kjøretøy inn i fjellet, nesten som et troll som brøler. Maxine synes det er spennende og eksotisk: “Ikke mange land i verden har så mange tunneler som Norge!” Hun tar bilde av alle tunnelskiltene (seks stykk til sammen), og sender dem over til familien i Cheddar.

Utenfor alle tunnelene er det satt opp postkasser fulle av refleksvester. Vi tar på oss hver vår, og legger den tilbake i postkassen på andre siden av tunnelen når vi har syklet gjennom.

Været er også et potpurri av norsk sommer; litt sol, litt overskyet, litt regn. Temperaturen varierer fra singlet til votter.

Stefan fra Tyskland. Siden 2015 har han vært til sammen to år på sykkelen, og syklet blant annet i Norge, Sverige, Finland, Spania og Marokko.

Hjemmefra har jeg fått klar instruks om endelig å ta bilde av gulldassen. Den er markert som en severdighet, og er forsåvidt oppsiktsvekkende nok med sin trekantform – i stil med fjellene omkring- og gyllent eksteriør. Men jeg hadde sett for meg at selve doen var i gull, og blir derfor ganske skuffet når jeg åpner døren og finner et helt vanlig rasteplasstoalett. Dessuten mangler dopapir, det finner jeg dessverre ut akkurat når jeg trenger det

Mot slutten av dagen skal Maxine til venstre der jeg skal til høyre. Vi takker for følget og jeg finner ut at hvis jeg tråkker på, kan jeg akkurat nå siste båt til Andenes. Jeg gir det jeg har, og det skjærer meg i hjertet å sykle forbi det ene fotomotivet vakrere enn det andre uten å ha tid til å stoppe for å ta bilder. Nesten framme ved fergeleiet passerer jeg et skilt inn til Storbrygga Spiseri. I havnen ligger en staselig hvit bygning. Petrus har også sett den: “Stoooppp! Her har de sikkert pizza!” “Vi kan ikke, Petrus. Da når vi ikke ferja.” “Jamen du lovet jo i går.” “Det nytter ikke, jeg vil over til Andenes i kveld!”

Vi er ved kaien lenge før avgang, og det spørs om vi ikke hadde hatt tid til en tur innom spiseriet likevel.

One Comment Add yours

  1. Björn Johansson says:

    Det är så skoj att läsa dina inlägg då jag känner så väl igen mig och längtar tillbaka. Skulle gärna göra om den norra delen av turen men längre söderut tyckte jag hänsynen till cyklister var mindre och det blev lite otäckt många gånger. Men hur kunde du ha så bråttom över Senja och bort från Gryllefjord? Enligt mig så var det kanske den vackraste platsen på hela turen 😍

Leave a Reply