Dag 12: Andenes – Forfjorden

Hvor Petrus møter Teddynaut og bestemmer seg for å bli rakettforsker.

Antall mil: 9

Antall mil totalt: 122

19. juni

På Andenes bor det nok mange flere krykkjer enn mennesker
Ikke alle er like heldige – noen ender opp som veggpryd.

I dag går vi på romfartssenter. Jeg ønsker å gjøre opp for i går, da jeg syklet forbi pizzarestauranten, og gi Petrus en opplevelse jeg vet han setter pris på. Han aner ingen ting, og når vi svinger inn på parkeringsplassen til Andøya Space Center blir han fyr og flamme. Vi skal være med på omvisning, og rekker nesten fram i tide til å få med oss introduksjonsfilmen, som akkurat har begynt. Stille sniker vi oss inn på bakerste rad i den lille kinosalen. Her er vel 8-10 andre, og bortsett fra en gutt i skolealder har alle de andre grått hår. Petrus sitter musestille og følger med mens vi lærer om nordlys og solvinder og Ferdinand I, den første raketten som ble skutt opp her i 1962. “Snakker alle norsk?” spør guiden. Det gjør vi. For første gang på turen er vi bare nordmenn. “Da begynner vi med kontrollrommet.” Gjennom et vindu kikker vi inn i et rom med datamaskiner i mange etasjer. Det ser ganske gammeldags ut, som NRK på 60-tallet, med masse kabler på gulvet og til og med en dvd-spiller. Petrus noterer alt guiden sier ned på en liten blokk, og tar også mange bilder. Alle mennene stiller mange spørsmål, mens alle damene er helt stille. Etterpå går vi ned til rakettutskytningsrampene. Først får vi se en liten rampe, inni en garasje som står på jernbanespor. Når raketten skytes ut – det skal skje i morgen – trilles garasjen bakover slik at rampen kommer fri og raketten får plass. Men rosinen i pølsa er den store utskytningsrampen, størst i Europa. Alle mennene går rundt og studerer rampen fra alle vinkler mens guiden forklarer. Petrus må hysje på meg når jeg begynner å småprate med en av damene. “Dere holdt jo faktisk på å starte 3. verdenskrig herfra,” sier en av mennene. “Nåja, fullt så dramatisk var det vel ikke,” sier guiden, men så forteller han en historie som etter mitt skjønn er riktig nervepirrende: “Det var i 1995. Alt var perfekt da vi skjøt opp tretrinnsraketten som skulle innhente data om nordlyset. Russland var varslet om oppskytningen, men på grunn av en feil i russisk UD ble beskjeden ikke gitt videre til det russiske militæret. Og da russerne oppdaget raketten tre minutter etter at den var skutt opp, konkluderte de med at det var en amerikansk atommissil. Boris Jeltsin, den russiske presidenten, tok fram atomkofferten, men heldigvis holdt han hodet kaldt og unnlot å trykke på atomknappen.”

Rakettutskytningsrampen til Ferdinand I

Omvisningen er slutt og vi går tilbake til romsenteret. Da ser guiden på Petrus: “Du har kanskje lyst å hilse på maskoten vår, Teddynaut? Han har reist på mange oppdrag med romskipet Aurora.” Petrus er starstruck. Tenk å få møte en ekte astronaut.

Etter besøket på romsenteret må Petrus ned i bagen igjen. Vi må få noen mil i dag også, selv om klokka er mange. Veien er flat og det går fort framover – hadde det ikke vært for alle fotomotivene. Noen ganger må jeg stoppe for hver 100. meter og finne fram kameraet. Et eldre ektepar fra Mississippi passerer meg gang etter gang, de sykler forbi meg når jeg tar bilder, og jeg sykler forbi dem når jeg sykler. På rasteplasstoalettet hilser vi ordentlig. Og siden dette er et fantastisk toalett, tar vi også bilder av hverandre ved siden av fasilitetene.

Om jeg ble skuffet over gulldassen på Senja, er jeg desto mer imponert over doen i dag. Hvis du planlegger å besøke den i nærmeste framtid, anbefaler jeg at du hopper over dette avsnittet, hvis ikke kan du lese videre: Når du åpner døra ser du rett ut på havet gjennom et “enveisspeil”. Hele veggen er nemlig et vindu, slik at du kan nyte utsikten mens du gjør det nødvendige. Og så er alle de andre veggene ordentlige speil, slik at du multipliseres i det uendelige. Virkelig high tech!

A room with a view!

I dag treffer jeg mange syklister, alle ute på langtur. De fleste sykler motsatt vei – det er vel bare dem jeg møter – og som oftest bare hilser vi i farten. Men en av dem, han har nederlandsk vimpel så jeg antar han er nederlender, stopper: “Hvorfor har du så stor lue?” “Det er et regntrekk. Jeg har det over hjelmen så jeg skal synes bedre. Men du har jo ikke hjelm, bare caps??” “Hjelmen sperrer for utsikten. Dessuten kjører bilene fortere hvis man har mye sikkerhetsutstyr. Jeg har lest en artikkel om at det faktisk er farligere å sykle med hjelm enn uten.” Den artikkelen skulle jeg gjerne sett. Og så vil jeg vite hvor den er publisert.

Route 7698

Vi har lagt oss i soveposen og jeg har nesten sovnet når Petrus dulter borti meg: “Du Anne, nå vet jeg hva jeg vil bli. Rakettforsker.” “Ja, det er godt mulig at rakettforsker er verdens mest spennende yrke.” “Kanskje kan jeg bli den første norske hunden i rommet?” “Kanskje,” sier jeg. Historien om Laika ligger på tunga, men jeg finner det best å ikke si noe.

Leave a Reply