Dag 15: Henningsvær – Å

Hvor Lofoten viser seg fra en litt dårlig side.

Antall mil: 12

Antall mil totalt: 145,5

21. juni

Det regner. Jeg blir ganske overrasket når jeg går ut hotelldøra for å gjøre i stand sykkelen, for det har vært så mange dager med fint vær at jeg nesten har glemt hvordan der er med nedbør. Av hotellpersonalet får jeg to plastposer som jeg trekker utenpå sokkene før jeg tråkker i sykkelskoene. Utenpå sykkelskoene har jeg kalosjer. Videre bekleding: sykkelshorts, regnjakke, hjelm med regntrekk, solbriller og hansker. Dessuten rikelig med solkrem.

Så triller jeg ut av Henningsvær. Over de smale høye broene hvor det bare er plass til en bil i bredden, forbi teltleiren til klatrerne. Jeg så dem i går, utenfor klatrekafeen; unge og svenske, lange, tynne og brune. I dag er de i fjellveggen. De fargerike klærne er synlige på lang avstand.

Langs sjøen, motsatt vei av i går. Møteplassene merket med blått skilt – M. Skiltene som varsler rasfare. Fjellet opp til høyre, sjøen til venstre, med alle de små øyene.

Ute på E10 dundrer trafikken forbi. Vogntog, biler, busser, bobiler, motorsykler. Veien er svingete og småkupert og våt. Hver gang et kjøretøy passerer, får jeg en vannfontene av sølesprut over meg. Hanskene blir gjennomvåte, det samme med sokkene, tross plastposene. Jeg tråkker og tråkker og glemmer å tenke. Der skulle jeg svingt til venstre. Da hadde jeg sluppet unna trafikken og fulgt veien langs sjøen. I stedet fortsetter jeg rett fram. Jeg tror det er fjell rundt meg, men skyene er så lave at jeg bare ser foten av dem. Stoppene på rasteplassene blir kortest mulig. Jeg spiser nisten stående og lurer på om jeg kan ta maten med inn på do? Nei, det blir for stusselig, så lavt har jeg ikke falt ennå. Petrus vil helst bli i bagen, jeg må løfte ham ut for å tisse, da skynder han seg bort til en busk og letter såvidt på foten før han piler tilbake til kjerra og vil opp.

Først langt utpå dagen blir det oppholdsvær. Trafikken gir seg litt, og de siste milene ut mot Å er mer interessante, med det ene lofotfiskeværet etter det andre. Rorbuene er akkurat litt for mange, akkurat litt for like, akkurat litt for røde og hvite. Jeg føler jeg har kommet til Lofot-paviljongen i Disneyland. “Rorbuer”, “Galleri” og “Kafe” står det på skiltjungelen.

Like før Å sjekker jeg inn på hostell. De dyreste seks kvadrat jeg noen gang har bodd på. Men dusjen er varm og senga god, og med tørre klær på kroppen og middag i magen er tilværelsen bra igjen.

Når jeg legger ut bildene nå, etter at jeg har kommet hjem, tenker jeg at at her er det stort sprik mellom tekst og foto. Jeg har bare stoppet og fotografert det jeg synets det var vakkert og stemningsfullt, eller styggfint og melankolsk. Hvem skulle tro at her også var kommersielt og overbefolket av turister?

Leave a Reply