Dag 15: Å – Saltstraumen

on

Hvor jeg forlater Lofoten og går i land på Helgelandskysten.

Antall mil: 4

Antall mil totalt: 149,5

22. juni

Jeg sykler ut mot Å. De tre kilometerne som i går syntes uoverkommelige, er i dag en lek. Veien er tørr, husene koselige, rorbuene ikke for mange. I veikanten blomstrer hundekjeks og smørblomst. Folk smiler og hilser, noen ser ut til å være fastboende, andre er helt klart turister med store dunjakker og solide fjellstøvler. Er virkelig Å mer autentisk enn Hamnøya, eller er det jeg som ser alt forskjellig i dag, uthvilt og tørr og mett? Jeg triller rundt i det bittelille sentrumet, med bakeri og kafe, fiskerimuseum og telemuseum. Tar bilde av Petrus ved siden av skiltet “Å”, leier sykkelen ut til utsiktspunktet som er et lappeteppe av blomstereng og flate bert, og skuer ut over havet sammen med en japansk eller kinesisk familie. “Excuse me, can I borrow your bike?” spør den lille jenta med sorte musehaler på perfekt engelsk, men sykkelen min er ikke til utlån. Så sykler jeg tilbake til hostellet, henter tralla og sekken og ruller ned til ferjeleiet. Ved ombordstigningen går jeg like bak tre unge gutter med sykkelbager: “Norge på langs?” spør den ene. “Ja, og dere også, formoder jeg?” Det stemmer, de sykler Nordkapp – Lindesnes, vi sammenlikner ruter og veivalg, så går vi opp i salongen, de finner et bord, jeg et annet. Setene fylles og snart er vi ute på sjøen, tre timer deilig uvirksomhet, jeg setter på lydbok og ruller “buffen” over øynene, stemmene og språkene rundt meg blir søvndyssende surr, bølgene vugger båten akkurat passe, pensjonistene ved siden av spiller Tom Jones på Youtube; “It`s not unusual to be loved by anyone”, sangen blir med inn i drømmene den også. Alt i kroppen er trøtt; fingrene, overarmene, føttene, tærne – ikke gangsperre og brennende muskulatur som de første dagene, men trenger-hvile-må-sove-trøtt, jeg ser bort på guttene, de halvsover eller helsover de også, har på store øretelefoner og øynene igjen. En av dem har krøllet seg opp på to seter, hendene er hodepute, sykkelskoene stikker såvidt ut i midtgangen, akkurat nå er han en gutt på 1,95 og hadde jeg vært moren hans, skulle jeg bredt over ham et teppe.

Jeg håper overfarten tar riktig, riktig lang tid, og det gjør den, på slutten av turen kjøper jeg kaffe og vaffel for å våkne, så må vi av og jeg går ned til bildekket og knytter opp sykkelen og leier den over lemmen og plutselig står jeg i Bodø.

Fram med GPS-en: hvordan kommer man ut av byen? Det ser enkelt ut, men så er det veiarbeid og sykkelstien stengt, jeg må sykle om og roter rundt, men når jeg først finner riktig vei går det radig.

Over Saltstraumen, verdens sterkeste malstrøm; fra broa ser jeg hvite virvler og sjøvann som renner like stritt som i en elv. Midt i strømmen en liten båt, jeg synes det ser farlig ut, men de vet vel hva de gjør, de fisker og her er sikkert mye liv i sjøen. Over båten en vrimmel av skrikende måker. Jeg sykler videre, bygene blir til konstant regn og jeg må på med regnjakke og søppelsekk over bagen, så blir det opphold igjen og jeg sykler en time til før jeg finner en teltplass nede ved fjorden.

Snart ligger jeg i soveposen sammen med Petrus og hører på prikkingen mot teltduken. Vi koser oss og har funnet fram magasinene vi kjøpte her om dagen. Petrus leser Donald og jeg Maritim Historie. Det føles som om luftmadrassen ruller opp og ned, som om vi fremdeles er på sjøen.

Leave a Reply