Dag 16: Saltstraumen – Forøy

on

Hvor Petrus og jeg utforsker Nordlandskysten og Kystriksveien, og blir litt kjent med de tre guttene fra i går.

Antall mil: 11

Antall mil totalt: 160,5

23. juni

Midt på natta vekkes jeg av regnet som hamrer på teltet. Vinden røsker i bardunene. Jeg ser på klokka – halv fire. Fremdeles lenge til jeg må opp. Jeg sovner tungt igjen, og neste gang jeg våkner, er det morgen. Det må ha regnet kraftig i hele natt, for ute er gressmatta blitt til en sump, og skyene ligger nesten helt nede i sjøen. Jeg spiser frokost i soveposen og kler på meg den halvvåte sykkelbuksa og ulltrøya, nye tørre sokker og fuktig jakke. Så trer jeg plastposer over sokkene, får på meg sykkelsko og kalosjer og slår ned teltet. Det er klissvått. Så lenge det er oppslått, holder det fint ute regnet, men med en gang det pakkes sammen, blir det fukt på innsiden av innerduken. Å sove i vått telt to netter på rad frister lite.

Ikke før har jeg kommet på sykkelen, så begynner det å regne. Stopp, på med regnbukse og hansker, også de våte fra i går. Like etter kommer bakkene. Opp, opp, opp, lang nedoverbakke helt ned til sjøen, så opp, opp, opp igjen og ned alt sammen en gang til. Men uten at jeg har merket det, må det ha skjedd et lite under over natta, for i dag klarer jeg plutselg å sykle opp nesten alle bakkene. Fremdeles på veldig lette gir, og uten lydbok hadde det neppe vært mulig – Fridtjof Nansen, Del 3 på full guffe, men det kan nesten virke som om jeg har blitt i veldig mye bedre form. Deilig!

Jeg spiser formiddagsmat i et busskur når de tre guttene fra i går suser forbi. Like klissvåte som meg. Vi vinker kraftig til hverandre. Et par timer senere treffer jeg på dem igjen, nede ved ferjeleiet, og denne gangen tar vi oss tid til å hilse ordentlig – guttene heter Inge Andre og Tom Åge og Joakim, de to første er fra Lindesnes, Joakim fra Larvik. “I natt sov vi i busskur, for det regnet så mye. Men ellers sover vi i telt eller hos kjente.” Vi kjøper sjokolade og pølser med pommes frites på MIX-en, Joakim forteller at han hadde en plan om bare å spise sunt på turen, men det forsettet måtte han skrote nesten med det samme – kroppen krever fett og sukker. Jeg har hendene fulle av firkløver og cola når de spør hva jeg jobber som, jeg kan ikke svare annet enn at jeg er tannlege, det ser ikke så bra ut men vi er jo på ferie.

Inne på ferja er det godt og varmt og deilig å sitte ned. Endelig noen å prate med. Desto mer ufyselig å gå ut til syklene når turen er over. Nå høljer regnet ned. Guttene begynner å sykle med det samme, mens jeg går innom doen og skifter ut vått tøy fra i dag med rått tøy fra i går. Dessuten bestiller jeg campinghytte til i kveld. Tre mil til, så kan jeg gå i dusjen.

“Anne, har du glemt at det er sankthans?” Petrus står ved døra og vil ut. Jeg vil helst bare sove. “Men vi må se etter bål!” “Ok, en liten tur da. Men så er det rett i seng!” Det har sluttet å regne men er fortsatt like kaldt som om det skulle vært lille julaften. Jeg tar på meg stillongs og dunjakke og håper turen blir kort. Petrus derimot har allverdens tid, han lukter på enhver liten busk og blomst som kommer i hans vei. “Åhh, Petrus, kan du skynde deg?” Men så får jeg dårlig samvittighet. Han har jo ligget i bagen hele dagen. Klart han vil ut og lufte seg.

Leave a Reply