Dag 17: Forøy – Nesna

Hvor vi krysser Polarsirkelen og må over et fjell.

Gjennom ferjevinduet

Antall mil: 12

Antall mil totalt: 172,5

“Anne, Anne! Der er Polarsirkelen!” Vi er ute på dekk på ferja mellom Jektvik og Kilboghamn. Omtrent her ute et sted krysser vi polarsirkelen. Men selve sirkelen kan vi nok ikke se. “Nå løper nok fantasien litt løpsk med deg, Petrus. Tror du den er en stiplet linje i sjøen?” “Nei, det vet jeg da utmerket godt at den ikke er. Med “Polarsirkelen” mente jeg monumentet over Polarsirkelen. Der til venstre, inne på land. Ser du vikingen med globusen? Den som minner om Nordkapp-monumentet?” Så får jeg en liten forelesning om polarsirklene: “Visste du forresten at området nord for den nordlige polarsirkelen kalles Arktis, og området sør for den sørlige polarsirkelen for Antarktis? Og at deres eksakte posisjoner vil variere med tiden, ettersom sirklene vandrer, avhengig av jordaksens helning i forhold til baneplanet? Og ikke nok med det: På grunn av lysbrytningen i jordens atmosfære, vil ikke Bodø ha fullstendig mørketid om vinteren, selv om byen ligger nord for polarsirkelen. Den samme lysbrytningen gjør det mulig å oppleve midnattssol om sommeren også litt sør for polarsirkelen.” “Alt hva du vet, Petrus!”

Ferjeturen over polarsirkelen blir dagens høydepunkt. Bortsett fra den, er turen ganske forferdelig. Det regner 10 av 12 mil. Ikke bare litt, men enorme mengder. Jeg sykler inn og ut den ene fjorden etter den andre. Ikke gidder jeg glede meg over syrinene som blomstrer – hvert hus sin hage, og hver hage sin syrin – og ikke gidder jeg stoppe for å ta bilder av måkene som ligger og ruger i rugekassene. Her handler det bare om å komme fram. Jeg ser ingenting til guttene fra i går, men treffer en hel del syklister som kommer motsatt vei. Vi hilser såvidt, men er altfor våte og kalde til å stoppe og slå av en prat. På et tidspunkt må jeg inn på et rasteplasstoalett. Regnet knatrer så fælt på bølgeblikket at jeg ikke får meg til å gå ut igjen, men etter et kvarter regner det fremdeles like mye, og da tenker jeg at nå har jeg det virkelig stusselig, når jeg har lyst å slå meg ned her på toalettet, og så tvinger jeg meg ut til sykkelen igjen.

Lettelsen er stor når jeg ser at det bare er 30 kilometer igjen til Nesna. Det skal jeg klare! Men når jeg ser skiltet med bil i bratt oppoverbakke, og 0-3 km under, begynner jeg å få bange anelser. Det skulle vel aldri være et fjell her på slutten? Det er det. Jeg sykler og sykler og må ha syklet oppover i minst fem kilometer når jeg ser et nytt skilt med bil i bratt oppoverbakke, og 0-0,6 km under. Da går jeg av og leier sykkelen resten av bakken. Så er det berg-og-dalbane et stykke, før det endelig går nedover helt ned til sjøen. Endelig! Nesna 10 kilometer.

Nå går det uendelig sakte. Jeg tenker at hvert tråkk er et tråkk nærmere dusj og mat, og forsøker å motivere meg selv til å holde ut idet jeg hører muntre ringeklokker like bak. Det er de tre musketerene, unge og freshe og tilsynelatende helt uberørte, selv om de har tatt meg igjen med en ferje og syklet opp akkurat de samme bakkene. De minner om såpereklamen fra “Det Beste”: “Alltid plass til en til som bruker Sterilan.” I et halvt minutt forsøker jeg å holde følge, men ryggene deres drar mer og mer i fra, og snart forsvinner de over en haug.

Heldigvis er det ikke langt igjen til campingplassen, og etter en dusj og mat og tørre klær føler jeg meg som et nytt menneske.

Leave a Reply