Dag 18: Nesna – Vega

on

Hvor vi besøker Alstadhaug og tar ferja ut til Vega.

Antall mil: 8,5

Antall mil totalt: 181

25. juni

“Fenomenalt!” “Forbløffende!” “Makeløst!” Petrus og jeg overgår hverandre med superlativer. “Vanligvis er jeg ikke noe særlig begeistret for moderne arkitektur til gamle bygninger, men her fungerer det virkelig!” Vi har tatt av fra hovedveien og fulgt skiltet mot Alstadhaug kirke og Petter Dass-museet. Det første som møter oss er en middelalderkirke med løk-kuppel. I toppen av spiret – en trompetspillende kjerub. Rett fram: prestegården: røde staselige trebygninger med hvit-rutete vinduer. Takk med gress og skifer. En praktfull hage med store trær og syriner, i bakgrunnen skimtes sjøen og hester og sauer og kyr. Men det mest spektakulære er glassveggen inn i fjellet, overbygget av betong. Den minner om alle tunnelene vi har syklet gjennom. “Dit inn går vi,” sier Petrus. “Ja, det gjør vi,” sier jeg. Klar til å bli bergtatt.

Her er diktet vi måtte lære utenat på skolen – “Herre Gud ditt dyre navn og ære, over verden høyt i savn må være.” Dengang ga det meg ingenting, nå synes jeg det er fantastisk: “før skal hav og grummen hval ham prise, samt og tanteien, som løper leien, steinbit og seien, og torsk og skreien og nise.” Jeg vet ikke hva alle ordene betyr, men de klinger så godt sammen. Dessuten er de fylt av nordnorsk kyst, akkurat som meg.

“Kanskje vi skulle avlegge museumskafeen et aldri så lite besøk?” “Ikke kirken?” “Kake først, kirke etterpå?” “Ok, Petrus, kake først, kirke etterpå.”

Vi tar oss god tid. Spiser gulrotkake med blomster, går i kirken, rusler opp på Alberhaugen hvor Petter Dass troner flere meter oppe på den høye granittbautaen, skuende ut over havet. Kikker inn i de gamle bygningene hvor det også er utstillinger. Går tilbake til kafeen, bestiller kaffe og laksesmørbrød med egg, setter oss ved samme bord som et spennende pensjonert ektepar. De er tilbake på gamle trakter – i arbeidsårene bodde de både i Svolvær og Alta og Vadsø.

Så legger jeg Petrus i bagen og sykler de to små milene som gjenstår til ferjeleiet. Himmelen er blå, veien tørr, vinden i ryggen. Landskapet er som en park, småkupert med trær akkurat passe langt fra hverandre, fjæra som fortsetter og fortsetter. Og så, også her et krigsminne: “Russerkirkegården”. Her er alle døde krigsfanger fra Sovjet ble samlet og gravlagt etter krigens slutt. 6 725 i en inngjerdet fellesgrav mot nord, 826 enkeltgraver mot sør.

Ferjeturen ut til Vega tar en knapp time. Ferjemennene snakker ikke lenger nordnorsk, men bryter mot trøndersk. Som en elveos, tenker jeg. Ferskvann ut i sjøen. Der hvor fisket er best.

Øya er småkupert og trærne lave, bjørk, furu, en og annen gran. Tjernene små og stille, gårdene vakre.

Jeg sykler helt ut til havet. Slår opp teltet og spiser kveldsmat. Fjæra er hundre meter lang, tang og steiner og skjell. Midt der ute sitter en liten hund med hengeører, omgitt av tusenvis av fugler.

Leave a Reply