Dag 19: Vega – Kjelleidet camping

on

Hvor jeg besøker Verdensarvsenteret på Vega og sykler åtte mil i et forferdelig vær.

Antall mil: 9,5

Antall mil totalt: 190,5

26. juni

Jeg befinner meg i en fuglemetropol. Lydene er like øredøvende som i menneskeekvivalensen: plystring, måker som skriker, vinger som suser og slår, ender som kvekker. En gang i løpet av natta våkner jeg av larmen, ekstra intens. Kanskje en rev? I går la jeg merke til at bakken var full av revelort.

Om morgenen slår jeg ned teltet og rusler bort til Havhotellet. “Er det mulig å spise frokost her, selv om jeg overnattet i telt?” “Selvfølgelig. Du er hjertelig velkommen.” Sykkelbukse og refleksvest er ikke helt innenfor dresskoden, men personalet er vennlig og de andre gjestene smilende. Maten smaker fortreffelig.

Vega Verdensarvsenter, splitter nytt, ligger bare et par kilometer unna. “Jeg skal akkurat ha en omvisning nå, blir du med?” Guiden er ei ung jente på nitten, oppvokst her på hovedøya. “I 2004 ble Vegaøyan innskrevet på Unescos liste over kultur- og naturarv. Ikke hele Vega, men deler av strandlinjen, øyene og havet.” Hun viser på et kart: Verdensarvområde, buffersone og naturvernområde. “Det er naturen og kulturen som sammen utgjør verdensarven. Vi har vært et kjønnsdelt samfunn. Mennene var ute på fiske, mens kvinnene var hjemme og passet hjem og barn, gård og ærfugl. I 1500 år har generasjoner av fiskebønder levd som dette, i et ugjestmildt øyrike like under polarsirkelen.” Hun forteller om de små husene som lokalbefolkningen bygger for ærfuglene. Noen minner om dukkehus, med spisse trekanttak helt ned til bakken, andre er mer alternative, laget av taustumper og drivved. “Her er både eneboliger og bygårder, alt etter hva ea vil ha. Liker den seg best alene, eller er av den mer selskapelige typen?” “Kan vi få se de virkelige husene, ikke bare bilder?” spør Petrus. Det er det jeg også lurer på. “Ikke her på hovedøya, dessverre. Da må du reise ut til en av småøyene, Lånan, for eksempel. Det er det største dunværet med fem fuglevokterfamilier og 1200 reir.” Selvfølgelig vil Petrus ut dit, det er den eneste han snakker om resten av museumsrunden, men det går ikke, da kommer vi oss aldri til Halden.

Jeg har begynt å bekymre meg for tidsplanen. Det skal holde hardt å komme rundt hele kysten og nå Halden innen ferien tar slutt. Mor ringte i går, hun er også betenkt og vil ha meg over fjellet og ned et av dalførene mot sør. Det er kortere, og jeg slipper unna ferjene som stjeler så mye tid. Men samtidig – det var jo ikke innlandet som skulle utforskes denne gangen. I går var jeg for trøtt til å ta stilling, men da jeg våknet i morges var jeg ikke i tvil: det blir kysten uansett. Jeg skal sykle på det jeg kan for å nå målet, men om jeg ikke rekker helt fram til Halden, så er ikke turen ødelagt av den grunn. Lyden av havfugler gjennom teltduken betyr mest. Om jeg rekker fram til svenskegrensa eller ikke, har ikke så mye å si.

“Men du Petrus, hvis vi skynder oss nå, rekker vi akkurat ferja til Horn!” Jeg gir alt jeg har, og hadde jeg startet fem minutter før, hadde det gått. Nå blir det to timer å vente i stedet.

Maskinrommet på ferjekaien står åpent. Det fungerer bra som venterom.

Klokka har rukket å bli fire når jeg kan begynne å sykle igjen. Så langt på dagen og jeg har bare syklet 15 kilometer. I et anfall av hybris bestiller jeg campinghytte på Kjelleidet, åtte mil og en ferje lenger sør. Like etterpå begynner det å regne.

Først tenker jeg at det bare er en liten byge, så jeg venter med å ta på regntøy til jeg har blitt ordentlig gjennomvåt. Da har jeg også tærne mine blitt til istapper. Sykkelen inn til fenderen, fram med regnjakke, regnbukse, kalosjer, søppelsekk til bagen, alt sammen mens bilene suser forbi. Sykle videre. Jeg forsøker å høre på lydbok, men støyen fra motvinden overdøver ordene. Torghatten til høyre. Jeg kan såvidt skimte den karakteristiske fjellformasjonen bak skyene, men ikke noe hull.

På ferjeleiet til Holm får jeg på meg tørre sokker og støvler og tørr trøye, men alt blir vått så snart jeg begynner å sykle igjen. 19 kilometer igjen til campingplassen. Selvfølgelig et fjell på slutten. Jeg ringer campingplassen – har jeg kanskje syklet for langt? Det var halvannen time siden jeg gikk av ferja. “Tre kilometer til,” sier stemmen i andre siden av røret. “Jeg venter på deg.”

Jeg bruker de siste kreftene mine på å presse fram et smil.

Klokka er halv elleve når jeg velter inn døra til campingplass-kiosken. “Det var litt av en tur,” sier den eldre mannen bak disken. Dialekten er lun trøndersk. “Ikke mange er ute i dette været, verken folk eller fe.”

Kilde: Brosjyre fra Vega Verdensarvsenter.

Leave a Reply