Dag 20: Kjelleidet camping – Namsos

Hvor jeg treffer Sturla og Janne og Gunnel, og Petrus er på hjemlige trakter.

Antall mil: 12

Antall mil totalt: 202,5

27. juni

“Sandnes, sier du. Ja, der har jeg vært mye.” Jeg er i alt-mulig-kafeen til Sturla Hansen. Campingplassvert i går, sjokoladeselger i dag. Her er alt man ønsker seg av gammeldags godteri, ananas i taket, såpe, blad og brosjyrer. Små, runde kafebord innendørs til regnværsdager, solide rasteplassbord på utsiden. “I min ungdom var jeg nemlig gårdsgutt på Brusand. Jeg må ha vært 15 år eller deromkring. Det var en herlig tid. I helgene reiste vi på dans. Skyndte oss inn fra fjøset og skiftet til finklær, så tok vi toget til Bryne eller Sandnes.” Han smiler lurt, hva som skjedde videre får jeg ikke vite.

Sturla anbefaler kystveien til Namsos. Den er noen mil lengre enn indreveien, men det er mer å se og mindre trafikk. Dessuten får jeg med meg en ferjetur. Jeg takker overstrømmende for rådet, men ferje og ekstra mil frister lite. Det blir de trønderske skogene i dag, trass lokal rekommandasjon.

Veien er ikke verdens mest spennende, utsikten stort sett skog – bjørk, furu og gran – et og annet gårdsbruk, grønne marker, små tjern og større vann. Men asfalten er ny, bilene ikke altfor mange, og best av alt: det regner nesten ikke.

Utpå formiddagen går jeg innom Coop Marked, den lokale matbutikken. På plassen utenfor trikser to gutter med syklene. Jeg spør om jeg kan filme dem, og det må jeg gjerne. På videoen blir de til sirkusartister, syklende på ett hjul i store sirkler og åttetall.

“Bare synd her blir nedlagt til årsskiftet.” Det er Gunnel, bestemoren til den ene av guttene, som beretter. Vi har vært inne og handlet, og sitter nå i det lille rommet dør-i-dør til butikken. Her er små bord og stoler, og så kan vi forsyne oss selv med kaffe og kakestykker. “Når det skjer, ja da vet jeg ikke hva jeg gjør. Kanskje jeg flytter ned til Høylandet.” Butikkdamen kommer inn med middagen min, som hun har varmet i mikroen. “Om onsdagene har vi strikkekafe her. Da lager Janne pizza til oss. Butikken er bygdas møtested. Hvor skal vi nå treffes, når den blir stengt?”

Det blir en lang og monoton dag. Petrus sier ikke stort. Kanskje han kjenner seg igjen i myrene og mosen? Det var jo i disse traktene jeg fant ham høsten 2017, hengende i et furutre. Tenk om han lengter tilbake. Jeg betrakter ham i smug. Det er umulig å vite hva som foregår inne i det lille hodet. Ikke tør jeg spørre heller, for hva om han vil hjem til sin forrige familie?

Om kvelden kommer vi fram til campingplassen på Namsos. Det første jeg gjør, er å ringe Pizzabakeren. “To store pizzaer, takk. En med pepperoni og en med skinke og ananas.” En til meg, og en til Petrus.

One Comment Add yours

  1. Grete Birgithe Heggland says:

    Ser at du nærmer deg mine hjemtrakter i dette innlegget 😊. Blir spennende å høre hva du opplevde videre på turen i Trøndelag !!
    Nå må du jammen vurdere å lage en familiereiseskildring i bokform fra turen din 🚴‍♂️😇🌅👍😊 Hilsen mora til May-Britt !!

Leave a Reply