Dag 21: Namsos – Mosvik

Hvor Petrus speider etter elg og jeg følger veivalget til mor.

Antall mil: 12

Antall mil totalt: 214,5

28. juni

“Jeg skulle ønske vi hadde sett en elg.” Vi har syklet forbi det ene elgskiltet etter det andre. “Stor elgfare 0-2 km”, “Elgfare 0-3 km”, “Stor elgfare, 0-4 km”. Petrus har åpnet glidelåsen i bagen på gløtt, og nå ligger han inne i sitt eget mobile kamuflasjetelt og sonderer terrenget. Er det en elgku med kalv der oppe i skogholtet? En titagger ute på de bølgende gressmarkene? Noe stort og brunt som gjemmer seg mellom traktoreggene? Et langlemmet hjortedyr i flokken av kyr? Eller kanskje storoksen selv som spankulerer langs låven? Jeg forsøker å si at det slett ikke er sikkert vi ser noen elg, selv om skogene er full av dem, men Petrus vil ikke høre på det øret. Hele formiddagen går med til å speide etter skogens konge, og først når vi kommer ut på E39 trekker han seg inn i bagen og lukker glidelåsen. Jeg tror nok han ble litt engstelig, for her er trafikken ganske voldsom. Det vil si, det kommer veldig mange biler mot oss, men ikke så mange som kjører forbi. Da går det enda an. Jeg tråkker og tråkker, det er både motvind og regn og jeg må ha lette gir selv i nedoverbakkene. Før en smal bro stopper jeg for å slippe forbi en lastebil. Når jeg snur meg, får jeg nesten sjokk: det er ikke bare lastebilen som vil forbi, men en kø på cirka en kilometer. Den ene bilen etter den andre passerer, og jeg forsøker meg med et lite smil til sjåførene.

Gårdene ser generelt ryddige og ordentlige ut. Her har vi rogalendinger mye å lære.
Til og med en fabrikk kan se ganske fin ut med maling og trær.

Gjennom Steinkjer følger jeg veivalget til mor. De siste dagene har hun tatt kontakt med lokale turistkontor i den ene byen etter den andre og studert kart både på nett og papir, og laget en detaljert ruteplan til meg helt ned til Bergen. Jeg holder meg etter anvisningene hennes til punkt og prikke, og det fungerer perfekt! Byen er ganske kronglete og slett ikke lett å forsere som myk trafikant, men jeg sykler ikke feil i et eneste kryss og slipper unna trafikken. Tenk så heldig jeg er som har mor og far som solid bakkemannskap hjemme i Sandnes. “Så modig du er som sykler alene,” er standardfrasen fra dem jeg møter på turen. Men jeg sykler jo ikke alene. Jeg har jo Petrus. Og foreldrene mine, som hjelper meg både med det praktiske og det følelsesmessige. Vi ringes minst morgen og kveld, og uten oppmuntring fra dem hadde nok turen min stoppet allerede ved Ifjordfjellet.

Mor har bestilt hytte til meg på Mosvik camping. “Jækta fjordstue” står det på hovedhuset. Der har de akkurat hatt pizzabuffet, jeg betaler litt og får med meg alt som er igjen, nok til både kveldsmat og frokost for en veldig sulten syklist og hunden hennes. Så deilig – varm dusj, rene klær, pizza, cola og Donald! Petrus og jeg slenger oss ned i hver vår sofa nyter tilværelsen.

Leave a Reply