Dag 23: Vinja – Valsøya camping

Hvor Petrus må gi meg en pep-talk.

Antall mil: 8

Antall mil totalt: 234,5

30. juni

“Du Petrus, nå er det veldig, veldig vanskelig for meg å gå ut på sykkelen igjen.” “Det forstår jeg. Det har vært skjønt å sitte her inne på veikroa.” “Jeg har ikke lyst å ta på meg alt det våte igjen.” “Men du har vel ikke noe alternativ, har du vel? Det er fremdeles fem mil igjen til campingplassen.” “Ja, jeg vet. Det er bare det at det frister så lite.” “Hender det at du angrer på hele turen?” “Nei, ikke angrer. Men jeg har av og til lyst å hoppe bukk over regnværsdagene. Det har vært så mange i det siste, og så er det visst mange flere vente.” “Og bare ta godværet, mener du?” “Ja, det hadde ikke vært meg imot.” “Hadde det blitt en bra tur, tror du?” “En kjempefin tur, tenker jeg. Bokstavelig talt.” “Det kunne ikke blitt ganske kjedelig da? Har du glemt hvor lei du var av tørkesommeren i fjor? Da gikk du jo og ventet på nedbør i månedsvis.” “Jo, men da syklet jeg jo ikke.” “Så evig solskinn er drømmen?” “Hvis jeg kunne valgt, så. Evig solskinn i et plettfritt sinn. I hvert fall på sykkeltur.” “Vet du hva, Anne? Jeg tror det er bra du ikke får alt du ønsker deg.” “Nja, jeg vet ikke, jeg.” “Og så er det en ting til: Jeg er i hvert fall veldig glad det ble tur. Og at du tok meg med. Jeg har det jo helt fint i Sandnes, det er ikke det, bestestolen i stua er både myk og fin. Men du er jo ute og farter på både det ene og andre, og av og til føler jeg meg plassert på en pidestall. Som et slags trofe. Da er et mye bedre å være sammen med deg her ute på landeveien. In real life, så å si. Selv om det regner. Og tenk på alt vi har opplevd: Grense Jakobselv, da vi teltet helt ute ved Barentshavet. Snøværet over Ifjordfjellet, hvor du kjempet deg opp alle bakkene. Solskinn langs Lyngen. Senja med Maxine. For ikke å snakke om romfartssenteret på Andenes! Det var jo utenomjordisk! Fiskesuppa i Henningsvær. Å. Alstadhaug. Vega: alle fuglene. Tante Ingbjørg og onkel Johan i går, som plutselig dukket opp ut av intet. Jeg vet det er lett for meg å si, som ligger tørt og behagelig nede i bagen mens du må sykle på i alt slags vær. Men hadde jeg kunnet, så skulle jeg tråkket alle milene sammen med deg.” “Takk skal du ha, Petrus, denne lille talen din hjalp en hel del på humøret mitt.” “Og så en ting til – kan vi skifte lydbok? Ærlig talt; 1913. Alt for dyster på en dag som denne. Vi vet jo alle hvordan den ender. Dessuten er det så mange navn, jeg har falt av for lenge siden.” “Nåvel. Jeg tenkte vi kunne ha godt av litt historie opp bakkene.” “Jamen det er jo sommerferie, Anne! Og drittvær! Slapp av, løs litt opp i kjakene! Du trenger ikke utnytte hvert minutt til fulle. Jeg er klar for noe mer fornøyelig.” “Som hva da, for eksempel?” “Tja, Gubben og katten slår jo aldri feil.”

Vi sykler fem mil til. Gubben og katten på full styrke. Himmelens sluser på vidt gap. Forsiktig ned bakkene så det ikke blir vannplaning. Og så endelig, skiltet som viser at campingplassen er like rundt hjørnet.

Hytta er superkul: nesten øltønneform, eller som en gammeldags jernbanevogn. To glassdører på den ene kortveggen, med utsikt over fjorden. I rommet akkurat plass til en stor oppredd dobbelseng, og såvidt litt gulvplass for bagen.

Telefonen ringer: “Nå er vi like i hælene på deg, Anne.” Det er onkel Johan. Jeg hiver meg i dusjen, og så får vi tid til et kort besøk i kafeen før onkel Johan og tante Ingbjørg setter kursen mot Molde – og jeg tennene i hamburgeren.

Utsikt fra tønne-hytta mi

Leave a Reply