Dag 25: Molde – Ørsta

on

Hvor det regner mer en noen sinne og jeg er så kald at jeg ikke orker å sjekke hvor jeg er.

Antall mil: 10 + 3

Antall mil totalt: 257,5

2. juli

Etter frokost kjører vi opp til Kongebjørka. Den står i en liten park i bakken rett over folkehøyskolen, og forsåvidt kunne vi gått opp, men skyene er så mørke og det er så lenge siden jeg har hatt luksusen av å sitte i en bil, så vi gjør det komfortabelt.

I tiden fra 23. til 29. apri 1940 var Molde i realiteten Norges hovedstad. Årsaken var kongens nei – han lot seg ikke presse av tyskerne til å utnevne ny regjering med Nasjonal Samlings Vidkun Quisling som statsminister.

For å unngå å falle i fiendens hender flyktet konge og regjering nordover. Natten mellom 22. og 23. april ankom kong Haakon og Kronprins Olav Molde. Regjeringen fulgte etter i løpet av dagen. Noen dager senere ble 40 tonn av Norges Banks gullbeholdning brakt i sikkerhet i sentrum av byen. Regjeringskonferanser og statsråd ble avholdt på Hotell Knausen.

I løpet av uken som hovedstad ble Molde bombet med brann- og sprengbomber. Hele sentrum ble lagt fullstendig i ruiner. Bombingen var så intens at konge og kronprins måtte søke ly i skogbrynet ovenfor Glomstua. Det var her det berømte bildet av ble tatt kongen og kronprinsen ved Kongebjørka. Bildet ble et verdenskjent symbol på norsk motstand mot nazismen.

Det var i denne dramatiske situasjonen at den britiske kong Georg hentet konge og regjering med krysseren Glasgow. Krysseren forlot Molde den 30. april, og seilte direkte til Tromsø. Mens evakueringen pågikk stod byen i brann.

Kilde: minnetavle ved Kongebjørka (direkte sitater)

Treet som står nå, er tredje generasjon Kongebjørk. Det opprinnelige treet ble ødelagt av vandaler i 1981. Det neste klarte ikke nyttårsorkanen i -92. Det kan være kongen må ta turen opp om ikke alt for lenge og plante enda et tre, for jeg synes ikke dagens bjørk ser så veldig sprek ut.


Det regner om mulig enda mer enn i går, men jeg er ved godt mot: Jeg har funnet en vei nesten uten biler. “Ålesund” står det på et brunt sykkelskilt, like før jeg skal begynne på bakkene opp E39. Det er jo genialt, denne ruten går langs fjorden, helt utenom fjellet som mor advarte mot. Jeg kjenner meg supersprek. Far har demontert kjerra og lagt den i bilen, og nå ruller sykkelen så lett at jeg lurer på om han har montert elektrisk motor i den i løpet av natta. Med dette tempoet klarer jeg kanskje 14 mil i løpet av dagen? Da kommer jeg langt sør for Volda. Jeg tråkker og tråkker og må i grunnen innrømme at jeg er litt imponert av meg selv – så grusomt vær og så godt humør. Jeg klarer til og med stoppe og ta bilde av noen blåklokker før fingrene blir alt for frosne, men så er det nok dikkedarer, været er simpelthen for ufyselig til flere pauser, det beste er å holde seg i bevegelse på sykkelen.

“Hvor er du Anne?” Det er mor i telefonen. “Her stod det nettopp Vikebukt på skiltet,” svarer jeg stolt. “Vikebukt? Men da har du jo ikke kommet så langt.” Jeg må opp med mobilen. Den har ligget i lommen fram til nå, regnet har simpelthen vært altfor intenst til at jeg har orket å finne den fram for å sjekke hvor jeg er. Nå går realiteten opp for meg: jeg har syklet i ring. Tre mil ekstra rundt hele Tresfjorden. Jeg skulle tatt rett fram i bunnen av fjorden! Foran meg er Tresfjordbrua, det gjenstår bare å krysse den, så er jeg tilbake til start.

Jeg treffer mor og far litt oppi bakkene på E39. Mor står klar med kaffe på termosen: “Kom inn i bilen og få deg litt varmt å drikke.” “Orker ikke stoppe nå! Jeg må ha veikro og middag!”

På toppen av fjellet ramler jeg inn dørene til fjellstua. Jeg er dyvåt. Under meg har det blitt en ganske stor dam. Jeg speider rundt i salen etter mor og far og Petrus, men brillene er så duggete at jeg knapt ser mer enn en meter. En servitrise kommer mot bort til meg: “Eg har berre eitt spørsmål: Korfor?”

Jeg går inn på do og bruker et kvarter omtrent for å få av meg alle de våte, kleberige klærne. Fingrene vil ikke samarbeide, noen av dem har blitt helt hvite og jeg må tine dem opp i lunket vann før de virker igjen. To regnjakker, dyvåt ulltrøye, to regntrekk til skoene, sykkelsko, rema-poser, dyvåte ullsokker (liktær), regnbukse, våt sykkelbukse, våt ullsstillongs, våt underbukse. På med tørt tøy (som ikke vil samarbeide siden jeg er så fuktig), henge alt det våte foran peisen (hvor motorsyklistene allerede har hengt sine like våte klær), og så kan jeg endelig sette meg ved bordet med mor og far og Petrus, klar for middag.

Etter maten må alt det våte på igjen. “Kom igjen Anne, dette er bra for karakteren,” sier jeg til meg selv og begynner den omstendelige påkledningsprosessen. Så setter jeg meg på sykkelen, tar meg sammen og tråkker det jeg kan til Ørsta hvor mor og far har bestilt campinghytte.

Hytta er toppklasse, nesten som en moderne privat liten fjellhytte, med stort bad med varme i gulvet og deilig sofa som skapt til å synke ned i foran tv-en. Mor og far varter meg opp på alle måter, og jeg er så trøtt at jeg bare sitter og koper mens de finner fram mat og dekker bordet.

Far justerer på sykkelen. Jeg følger med innenfra.
Utsikt fra campinghytta.

Leave a Reply