Dag 28: Sognefjorden – Bergen

Hvor jeg ser en sak fra to sider.

Antall mil: 14

Antall mil totalt: 293,5

5. juli

“Jeg er en av de mest sted- og jordbundne kunstnerne i landet.” Ordene er Astrups. Sånn er jeg også. Noen plasser er nesten like kjære som venner og familie.

Jeg har sett flyfoto fra Mongstad på 60-tallet. Et levende strilesamfunn på et nes, med små gårder og fiskebåter i vågen. Veier som knyttet familiene sammen. En sildeoljefabrikk, et båtverksted. Svaberg. Sandstrand med den hviteste sanden du kan tenke deg. Vedtatt nedlagt.

I 1975 var alle hus og gårder erstattet av oljeraffineri. Det norske oljeeventyret kunne begynne.

Hvordan var det å ikke lenger ha et hjemsted å vende tilbake til? Menneskene som bodde der, flyttet de samlet til en ny grend, eller ble de spredd over alle hauger?


“Du er heldig, for du kan ta hurtigbåten over til Mongstad. Vi må kjøre rundt.” Mor og far sitter ved ferjekaien og venter. Formiddagen har vært en sykkeltur gjennom et postkort. Fjord og fjell, grønne marker, gamle traktorer. Skog i skråningene helt ned mot sjøen. Smale svingete bygdeveier, opp og ned, inn og ut av fjorder og vann. En håndfull hus og naust og småbåter. Sauer som ligger i skyggen av trærne. Snorrette murer i stein – grunnmurer, låvevegger, uthus. Utført nøyaktig på millimeteren. En gammel mann kjører plenklipper, en eldre dame triller trillebår. Å komme rett fra dette og så ned til Sløvåg er nesten sjokkerende: Som troll av eske dukker oljetanker og steinknuserverk opp rundt svingen. Utsikten over til Mongstad er en eneste stor ansamling av industri. Stanken forferdelig.

“Ferja er innstilt, det er visst noe galt med styringen.” Heldigvis trår skjærgårdbåten “Maskulin” til for myke trafikanter. Bilister får ta omveien om Duesund. Far løfter kjerra og sykkelen over rekka og ned på dekk. “Da ses hos Peri i morgen.” Peri er broren min, bosatt i Bergen. Nå kjører mor og far ned til ham, så kommer Petrus og jeg etter i morgen.

“Er du herfra?” Jeg småprater med styrmannen mens vi venter på flere passasjerer. “Fra hi sia.” “Sløvåg?” “Nei, Mongstad.” Jeg studerer ham, han må være gammel nok til å huske Mongstad fra før utbyggingen, jeg skal til å kondolere, men så viser det seg at han synes raffineriet er det beste som kunne skjedd: “Vi var en bygd i fraflytning. Statoil ga arbeidsplasser. De unge reiste ut og tok utdanning, og hadde en jobb å komme tilbake til. Før var det bare sjøen og fisket. Vi fikk ny giv og ny framtid. Nå er her et sted folk flytter til, ikke fra.”


Jeg sykler utenom industrien på idylliske småveier med utsikt over fjorden. Det er sol. Markene er nyslåtte og lukter høy. Fem kilometer igjen til Knarvik. “Du Anne, ennå er det bare ettermiddag og ikke mer enn et par-tre mil igjen til Nesttun. Hva sier du til å fortsette noen timer til, og komme fram til Peri i kveld.” Hvorfor ikke? Været er jo fint og vi har kvelden foran oss. Skulle det bli for langt, kan vi jo alltids telte på Fløyen. “Ok, Petrus. Da får du holde utkikk etter røde sykkelskilt og stake ut kursen, så skal jeg tråkke rickshawen.”

Inn mot Bergen. Dette er Salhus.

Klokka ni står vi på trappa til Peri. Mor og far er såvidt installerte: “Det er ikke bare du som sykler feil. I dag var det vi som tok oss en durabelig ekstrarunde. Nesten helt tilbake til Brekkestrand.”

Leave a Reply