Dag 31: Sundfør – Sola

Hvor jeg gremmes over alt rotet, gleder meg over naturen og nesten kommer hjem.

Antall mil: 9

Antall mil totalt: 312,5

8. juli

Jeg tror jeg ser flere stygge gårder i dag enn hele den foregående måneden til sammen. Låvene, smalhusene, grisefjøsene, garasjene, til og med bolighusene synes industrielle. Foretrukket byggemateriale: plater av singel. I gårdsrommene er bilvrak og søppel vanligere enn blomster. Rustne gravemaskiner utplassert i utmarka. På hver side av veien et belte av brune steiner uten mose, avsvidd av møkkasprederen. Dessuten – hver gård sitt påbegynte, ikke avsluttede, veiprosjekt ut i intet.

Jeg sykler på små veier, langs sjøen og litt innforbi. Endel også på E39. Åpent landskap, holmer og skjær, langt utsyn. Koselige oaser av varmekjær løvskog. Rogaland i mitt hjerte! Nettopp derfor gjør det så vondt å se hvordan vi rogalendinger roter det til for oss.

Men heldigvis finnes unntak. Noen vakre hus, enkelte velstelte hager. På vei til Sørbø kirke sykler jeg gjennom et gårdstun hvor låveveggen er dekket av eføy og roser. Beitene kyr på marka ned mot havet.

Kirken er rett og slett nydelig. En av landets eldste (fra 1100-tallet) og mest autentiske middelalderkirker. I stein. Enkel. Hvitkalket. Romanske buer, metertykke vegger. Døra åpen. Inni ser man hvordan steinene er murt. Taket er i tre, flatt. Det er litt uventet.

Mor og far plukker meg opp like før Rennfast-tunnelene. “Jeg sykler mellom tunnelene,” sier jeg. “Kommer ikke på tale,” sier mor. “Av med sykkelen og så på igjen, for noen få kilometer. Uaktuelt” “Joooo,” sier jeg. “Nå er du barnslig,” sier Petrus. “Nei!” sier far.

Det blir som flertallet bestemmer. Ja, ja, så får jeg bare nyte kjøreturen.

Etter tunnel nummer to stopper vi bilen så snart det er mulig. Far monterer kjerra på nytt og sjekker at sykkelen fungerer perfekt, så tar vi farvel enda en gang. De kjører hjem til Sandnes, mens Petrus og jeg skal bo på hotell.

Da jeg planla turen i vinter, var dette noe av det første jeg bestemte: når jeg kommer til Jæren, skal jeg ikke sove i egen seng. Det blir feil. Denne gangen vil jeg være turist i eget fylke.

Petrus og jeg sjekker inn på Sola Strandhotell. Fra rommet vårt ser vi ut mot sjøen og stranda og mennesker som flagrer i vinden. Vi tar oss en tur ut selv også. Går på stiene over sanddynene, ned på stranda, med bare tær ned i den varme, fine sanden. “Hold på meg,” sier Petrus. “Så jeg ikke blåser bort.” “Stol på meg, lille venn. Aldri, aldri lar jeg vinden få tak i deg,” sier jeg.

Leave a Reply