Dag 32: Sola – Svanes

Hvor jeg sykler gjennom den ultimate norske sommerdagen.

Antall mil: 9,5

Antall mil totalt: 322

9. juli

Vennene mine kommer ut til hotellet så vi kan spise frokost sammen. I to timer sitter vi ved bordet. Jeg nyter hvert minutt. De har tatt fri fra jobb eller stått tidlig opp på en feriedag for å få det til, og jeg tenker at jeg er utrolig heldig som har slike venner.

Under hele turen har jeg fått meldinger fra nær og fjern. Mange lange og forseggjorte. Jeg har ikke hatt energi til å svare som jeg burde, noen ganger har de bare fått et smilefjes i retur, eller jeg har tenkt å skrive ordentlig tilbake, men så har dagen gått, og så enda en dag, og når kvelden kommer, brukes alle ordene mine opp til Aftenbladet. Det er heller ikke alle jeg får sett i dag. Jeg føler jeg burde sett flere, men vi får ta det igjen utover høsten.

Det er en praktfull dag. Litt dis over himmelen, så ikke varmen blir sjenerende. For en gangs skyld spiller nordavinden på lag, nedover strendene kjennes det nesten som jeg har en propell i ryggen.

“Kjenner du meg igjen?” Jeg har stoppet ved Orre for å ta bilde av steingjerdene. “Helge Gunnar Nessa! Vi møttes i Finnmark, da du var på bobilferie!” Nå er han hjemme igjen og ute med raceren. Han ser skikkelig sprek ut. Vi utveksler sykkelhistorier og begge er begeistret over at veiene våre krysses atter en gang her ute på Jæren. Så sykler han nordover og jeg sørover.

Jeg svinger inn til Friluftshuset. Låser sykkelen, slipper Petrus ut fra bagen. Tar av meg på beina. Går på de varme plankene mellom sanddynene. Det er den ulitmate sommerdagen. Kanskje litt kjølig nordavind, ikke helt stille sjø, men lunt og behagelig bak marehalmen. Ganske nær Stavanger, Bryne og Sandnes, men likevel nesten fritt for mennesker. En fransk familie; mor, far og barn. Petrus og meg. En mann som fotograferer. Vi går ned til sjøen. Vandrer barbeint på den harde våte sanden. Petrus hopper forskrekket inn på land når han kjenner hvor kaldt vannet er. Så våger han seg frampå igjen. Skummelt-spennende.

Vi soler oss. Får sand på ryggen som klistrer seg til solkremen. Petrus har med parasoll.

“Hei Anne, hvor er du?” Det er Birgitte, søskenbarnet mitt. Hundre meter lenger borte. Hun og tante Ingbjørg og lille Sigrid på to kommer gående på plankestien. Ikke helt tilfeldig – onkel Johan følger med på GPS-en og vet på meteren hvor jeg befinner meg.

Vi går inn på Frilutshuset og spiser lapper og drikker kaffe. Her er vi også nesten helt alene. Deilig for oss, men nesten litt for galt midt i fellesferien. Sigrid har begynt å snakke. Skarven er fascinerende.

Nærland, Varhaug, Vigrestad – jeg ser stedene med nye øyne og synes Jæren er eksotisk og storslagent.

På Brusand klatrer jeg over gjerdeklyveren til hitlertennene. Store steiner og betongklosser som rekker meg til livet. Tanksperringer som tyskerne fikk bygget vinteren 42/43, som skold mot alliert invasjon ifra havet. Utenfor dem lå miner i tusentall. Hundrevis av menn fra Stavanger og Egersund ble utskrevne til tvangsarbeid. “Det hende nok at arbeidet vart sabotert,” står det på informasjonstavlen. “Det vert fortalt at vaksne karar drog same steinen fram og tilbake på slede i fleire dagar.” Invasjonen kom aldri, og muligens var den heller aldri forventet. Kan hende var arbeidet først og fremst et middel i seg selv, som kontroll over “farlige” rogalendinger?

Ved Ogna blir det plutselig slutt på strendene. Et helt annet landskap på en-to-tre-fir. Brått er det småkupert, koller og stein. Vannliljetjern, hyttelandsbyer, svingete veier og bratt opp og ned. En kiosk hvor de selger kroneis med jordbær. Over høyden, ut på sletta – i et kort øyeblikk blir Rv 44 til Route 66: Jeg sykler forbi en saloon med svingdører og overbygget veranda. Gyngestoler og kjerrehjul, “Horse thiefs will be hanged”. Elvis på veggen. Flatt tak for eventuelle skyteepisoder. Her kan nok foregå både hasardspill og underholdning.

“Okka by”: sommerkledde egersundere i gatene. Veien som slynger seg gjennom byen. En halvtime til, så er jeg på Svanes.

“Heia, heia, heia!” Det er tante Gerd og onkel Reinert. Søskenbarn Gudrun og hennes familie. Deres tante Liv. Birgitte og Sigrid, tante Ingbjørg og onkel Johan. De vinker meg fram de siste meterne ned til sommerhuset. Muligens vifter de også med flagg, eller så bare føles det slik. Jeg får dusje. De har laget til et selskap. Vi sitter ute på terrassen, spiser sjokoladekake, banankake, boller, hjemmelaget jordbærsyltetøy. Spiller gnav. Med brikker. Kort var forbundet med synd, brikker gikk greit. Nå er slike holdninger historie, men tanken ligger ikke så langt tilbake i tid. Delvis var den nok knyttet til religion, men også til virkelighetens grimme realitet: mang en mann har mistet både gård og grunn i kortspill og alkohol. Ikke bare i saloonene “over dammen” – også her på sørvestlandet.

Leave a Reply