Dag 33: Svanes – Åna Sira

on

Hvor Petrus og jeg besøker Sogndalstrand og Jøssingfjord, og sykler opp og ned, opp og ned, opp og ned, opp, og kjemper mot vindmøller.

Frokost på Svanes

Antall mil: 5

Antall mil totalt: 327

10. juli

“Dette minner om Lofoten,” sier Petrus. “Bare bedre.” Vi rusler rundt i Sogndalstrand – “Fredet ved kongelig resolusjon, 24. juni 2005”. “Jeg er nesten fristet til å si meg enig. Om enn ikke bedre, som i hvert fall like bra,” sier jeg.

Sogndalstrand betegnes som et “kysttettsted av nasjonal verdi”, og er Norges eneste fredete “by”. På hver side av den smale gaten ligger vakkert restaurerte trehus fra 17- og 1800-tallet, de fleste hvite, noen okergule med grønne vinduskarmer. Heklete gardiner. En eldre mann i overall maler en trapp. Kafe, konditori og landhandel. Galleri og små butikker. Mellom husene smale åpninger ned til elva Sokno, som renner ut i sjøen akkurat her. Vi kikker ned i smauene, og får så vidt et glimt av vakre sjøhus og små båter med fiskegarn til tørk over relingen.

“Det eneste de mangler er tørrfisken,” sier jeg. “Det er så,” sier Petrus. “Til gjengjeld slipper man millioner turister. Og guider med vimpel.”

Vi setter oss på en kafe og kjøper hver vår nystekte skolebolle. Den er så god at vi må ha flere. Kanskje tre eller fire. Petrus strekker på armene og utbryter i velbehag: “Dette er et tempo jeg kan like: Cittaslow.”

Vi tar oss god tid, men til slutt må vi videre. “Nei Petrus, nå er det ingen bønn: bakkene venter.”

Kilder:

Wikipedia: Sogndalstrand

Visitnorway Sogndalstrand

Like flat som Jæren var i går, er Hauge i Dalane bratt i dag. Mor og far har advart meg, det samme har onkel Johan: “Du har noen durabelige kneiker å forsere før Flekkefjord.” “Alt er relativt,” tenker nå jeg. “Man har jo vært over et og annet fjell i fra før.” Det går oppover, oppover, oppover. Jeg tråkker og tråkker og tråkker. Heldigvis uten kjerre – den står igjen på Svanes til mor og far. Hver gang jeg runder en sving, tenker jeg at nå må det vel flate ut. Og hver gang jeg runder en sving, kommer neste bakke forut. Helt opp til skiltet som varsler bakketopp. Endelig.

Like etterpå ser jeg utover Jøssingfjorden, åsted for de første norske krigshandlingene under 2. verdenskrig:

Jeg sykler ned svingene mot fjorden. Gjennom fjellet, hvor det er rasteplass inni en tunnel!

Ved Helleren stopper jeg for å ta bilder av husmannsplassen under fjellet. Her er ganske mange biler og turister, alle med det samme målet: vi vil ha det ikoniske fotografiet: et lite rødt hus, et lite hvitt hus, en grå fjellvegg. Dessverre blir det polske kjæresteparet aldri ferdige med selfiene. Hun: kledd i rosa. Poserer med armene opp. Sittende på en stein, filosoferende. “Et bilde til, gå litt lenger bak.” Vi: stille urolige, stadig mer irriterte.

Etter Jøssingfjorden må jeg opp alle bakkene jeg syklet ned. Det er ganske utrolig. Så må jeg ned alle bakkene jeg syklet opp, til Åna Sira, og så opp igjen, på et nytt fjell. Jeg er ikke sikker, men jeg tror dette er den dagen på hele turen jeg har syklet flest høydemeter.

På toppen av det siste fjellet kommer mor og far. De har vært på Svanes og hentet kjerra og sekken. Jeg setter opp teltet, far skrur sammen kjerra og mor dekker bord på noen paller i veikanten. Jeg viser dem det lille huset mitt. “Velkommen inn, her bor jeg!” Så spiser vi rundstykker med skinke og ost. Tid for farvel: de kjører hjem, Petrus og jeg kryper til sengs.

“Du Anne,” sier Petrus. “Dette har vært en vidunderlig dag.” “Ja, tenk,” sier jeg: “En uoppdaget verden, like utenfor stuedøren.” “Men det var en ting jeg ikke likte så godt,” sier Petrus. “Jeg vet,” sier jeg. “Vindmøllene.” “Jeg vet,”sier jeg. “De var uhyggelige,” synes Petrus. “Jeg vet,” svarer jeg. “Tror du det nytter å kjempe imot?” “Jeg vet ikke, Sancho.”

One Comment Add yours

  1. Jag minns dom backarna med fasa 😱
    Så vackert men såååå tungt!

Leave a Reply