Dag 34: Åna Sira – Byremo

Hvor jeg besøker Sarons Dal og sykler meg bort i Indre Agder.

Antall mil: 6,5

Antall mil totalt: 333,5

11. juli

“Du Anne, hvordan er det nå du sykler?” Det er onkel Johan i telefonen. “Jeg er på vei til Sarons Dal. Er jeg på villspor?” Onkel følger meg på GPS-en, og når han spør slik, er det neppe godt nytt. “Forsåvidt kommer du fram den veien du har valgt deg, men den er fryktelig kronglete. Dessuten sykler du opp og ned et fjell du kunne svingt utenom.” “Å nei, er det sant? Alle bakkene helt unødvendig?” “Jeg er dessverre redd for det. Men sa du ikke da vi snakket sammen sist at du ville følge elva fra Feda?” “Jo, men så var det veiarbeid nede i sentrum, og så mistet jeg retningen.” “Vel, vel, nå er du snart oppe på toppen. Da har du en bratt og svingete bakke ned til Øye, og så er du inne på ruta igjen.” Noe så forsmedelig. Å sykle feil når både mor og far og onkel Johan gjentatte ganger har vist meg enkleste rute til Sørlandet.

Kvinesdal. Her har ti prosent av innbyggerne amerikansk statsborgerskap.

Jeg ankommer Sarons Dal silende av svette og med huden seig av solkrem. “Du må gjerne dusje,” sier søskenbarn Svanhild. “Jeg kan vise deg veien.” “Eller bade i elva,” foreslår Oddmund. “”Takk som byr,” sier jeg. “Men igrunnen så trenger jeg bare å skifte. Og få i meg litt mat.”

Svanhild og Oddmund geleider meg hjem til campingvogna. Den er plassert under noen store trær, midt i Hommersåkleiren. “Her har vi vår sommeroase,” sier Oddmund. “Omgitt av venner.” Han peker omkring: “Der er det venner, og der, og der og der.” Vogna er overraskende stor innvendig, og imponerende ryddig. Teltet utenfor danner en skyggefull patio. Sko for to voksne og fire gutter parvis på plass i skohyllen. Mine henslengt på gresset. Spisebordet dekket til formiddagsmat.

Petrus blir med Simon og en kamerat opp i villmarksleiren. Der har de laget en gapahuk hvor de skal sove i natt. Vi voksne blir igjen ved campingvogna. Jeg spiser rundstykker med banan og mangosyltetøy fra Mosambik. Det er deilig døsig høysommer, så varmt at man helst vil holde seg unna sola. Snart badetemperatur i elva. Vi kjenner hverandre godt og har mye å snakke om.

“Nei, nå må jeg reise meg. Ellers er jeg redd jeg gror fast her i stolen.” Svanhild og jeg går opp i villmarksleiren. “Kan jeg blir her i natt?” trygler Petrus. “Please?” De har fått det skikkelig koselig. Åtte jenter og gutter på luftmadrasser, pluss en liten tøyhund. “Likte du deg så godt? Det kan jeg forstå. Men nå er det på tide å bryte opp. Dere får leke mer en annen gang.”

Jeg stapper Petrus ned i sekken, sier farvel til Svanhild og tar fatt på en endeløs oppoverbakke. Det må være godt over 40 grader i sola. Hendene og armene blir prikkete av tettpakkede små svetteperler. Fra pannen ned på styret drypper store dråper. Singlet, sykkelbukse, sokker, refleksvest, caps; alt er klissvått. Hodet steker under hjelmen og refleksregntrekket – jeg glemmer at jeg kan ta det av for å få litt lufting. Ikke et vindpust. Kjerra veier 50 kilo, minst. Skyggene fra trærne kan ikke bli lange nok. Hvor er granskogen når jeg trenger den?

Beverdemning
Felte bevertrær. Jeg så beverhytte også, men da var jeg så varm og trøtt at jeg ikke orket stoppe for å ta bilde.

Onkel Johan ringer igjen: “Du Anne, hvordan er det nå du sykler?” Det viser seg at jeg har tatt feil enda en gang. Jeg skulle svingt ned på gamle E18 etter besøket, ikke til venstre opp i fjellet. “Nå sykler du alle Agder-dalene på tvers. Korteste vei på kartet, kanskje, men veldig kupert og ikke så lurt, tror jeg.” Det var det jeg hadde en mistanke om, men hodet koker og hjernen har koblet ut, og jeg klarer ikke tenke rasjonelt. “Gi meg litt tid, så ringer jeg opp igjen,” sier onkel. Etter noen minutter er han tilbake i telefonen igjen, og nå geleider han meg gjennom de øde veikryssene i indre Agder, hvor det sjelden kjører mer enn et par biler i døgnet, og hvor granskogen står tett og gårdene ligger spredt.

Byremo krysser jeg Norge-på-langs-ruta fra 2017. Da hadde jeg gått i over fire måneder og hadde bare noen dager igjen til Lindesnes. Nå har jeg syklet i en måned, og har bare en uke igjen omtrent til Halden. Det kjennes litt høytidelig.

Jeg fortsetter et lite stykke til. En moped med et ungt par suser forbi meg i skogen; han kjører, hun sitter bakpå. Ellers er jeg helt alene i skogen.

Det har vært en lang dag, selv om jeg ikke har kommet så mange mil. Plutselig kjenner jeg meg ur-trøtt. Klarer ikke sykle en kilometer til. Kanskje er det alle milene fra de foregående ukene, akkumulert? Jeg går av sykkelen og triller den sakte opp den slake bakken. Inne blant de mørke trærne renner en bekk. Et sted en liten lysning. Der slår jeg opp teltet.

Leave a Reply