Dag 35: Byremo – Lillesand

Hvor merkelige hendelser inntreffer med hunder om natten.

Antall mil: 8

Antall mil totalt: 341,5

12. juli

Aldri før har jeg hørt en slik merkelig hund. Det er som at den forsøker å gjø men ikke får det til. Midt i svarteste natta i skogen et sted forsøker en hund å gjø, den tristeste og rareste gjøingen jeg noen gang har hørt. Så et voldsomt hundeglam. I alle dager. Det må være innbryddstyver, tenker jeg. Ja, ja, ikke noe jeg kan gjøre med det nå. Dessuten er jeg så trøtt at verken pauker eller basuner kan vekke meg.

Neste gang jeg våkner er det nesten lyst. Jeg ser på klokka; mellom fem og seks et sted, herlig, ennå lenge til jeg må opp. Jeg snur meg rundt for å sove videre når jeg hører en pust komme mot meg og forsvinne: “Hah-hah, hah-hah, hah-hah, hah-hah.” Først lavt, så nærmere og nærmere, så lavere igjen og til slutt helt borte. En stor hund som halser forbi, ikke noe kjæledyr eller vimsete familiemedlem, men en profesjonell langdistanseløper i hurtig trav gjennom gresset, som et passerende lokomotiv. Munnen åpen, tunga ute, pusten veldig høy like over hodet mitt. Altfor stor til å være rev. Så merkelige ting som skjer i skogen i natt. Så sovner jeg igjen og sover som en stein til jeg vekkes av varmen i teltet noen timer senere.

“Ulv! Det var ulv jeg hørte i natt, og det var ulv som løp over hodet mitt på morgenkvisten!” Det er min første tanke, jeg er fullstendig våken, helt klar og ikke i tvil om hvem som var i skogen i natt. Jeg spretter ut av teltet og kikker jeg meg rundt: en svak sti i gresset sneier såvidt borti teltet mitt, en liten halvmeter fra der jeg lå med hodet. Ingen spor, heller ikke etter elg, selv om bakken er myk. Litt nedenfor renner en bekk, noen meter unna går veien. Ellers er her bare mørke skogen.

Søren, søren, søren at jeg ikke var mer våken i natt! Jeg føler meg som en fisker som nettopp har mistet en 15-kilo laks fra kroken: ingen vil tro meg når jeg forteller hva jeg har opplevd! Ahh, hvordan kunne jeg være så sløv og forveksle uling med gjøing! Jeg prøver å gjenkalle lyden, men det eneste jeg husker, er at det var en merkelig hund som ikke kunne gjø, og at den hørtes trist ut. “Den rareste hunden jeg noen gang har hørt.” Er det mulig? Ingen bjeller som ringte? Tenk om jeg hadde fått et lydopptak på mobilen!

Det er sol og varmt og skogen er bare kjedelige trær igjen. Spennende ting skjer aldri i dagslys. Jeg spiser frokost, pakker ned teltet og soveposen og liggeunderlaget og Petrus, og tar fatt på en ny dag på sykkel gjennom hillbillyland.

Råner was here!

Herfra til Kristiansand følger jeg anvisningene til onkel Johan til punkt og prikke, og utpå ettermiddagen triller jeg ned langs elva Otra.

“Du Petrus, nå ligger vi bra an i forhold til skjema. La oss roe ned fram til Halden. Besøke severdigheter og gå på kafe.” Fornøyd brumming fra bagen: “Kan vi se på månefisken?” Det kan vi. “Hold utkikk etter Gimle Gård.”

Vi løser billett og studerer billesamlingen. De utstoppete kolibriene. Apeskjelettet, månefisken i taket. Den enøyde kalven, rovdyrene oppe i andre etasje. “Se på ulvene, Anne!”

Så blir vi med på omvisning i herregården, hvor tiden har stått stille siden 17- og 1800-tallet. Vandrer rundt i malerisalen, herresalongen, damesalongen. Ballsalen med speil i gardinene – så man diskret kunne følge med på sitt hjertes utkårede. Et overflødighetshorn av rikdom. Kontrastene kunne ikke vært større til der jeg nettopp kommer fra, Indre Agder, på samme tid et av de absolutt fattigste stedene i Norge. Armoden var så stor at barn ned i sjuårsalderen om sommeren ble samlet i store flokker og sendt på vandring østover. Barnevandrere på vei til de rike jordbruksbygdene øst for Kristiansand, for å gjete buskap og hjelpe til på fremmede gårder. Uten beskyttelse, verken mot bjørn eller ulv eller voksne med onde hensikter.

Et par uker etter at jeg har kommet hjem, uti august, ringer onkel Johan: “Du Anne, den ulven din – ” Onkel har vært på Smedsland, hos Birgitte. “- den er det ikke bare du som har hatt nærkontakt med. Den har visst slått seg ned i Byremotraktene. På Hægebostad har de til og med fotografert den.” Jeg googler “ulv” og “Hægebostad” og finner ut at det er en ung hannulv fra Sverige. Nå er den lyst fredløs og skal skytes. Jeg tenker på den sørgmodige gjøingen i skogen, den fantastiske naturopplevelsen jeg har vært med på og gleden over å vite at ikke alt i naturen er snilt og ufarlig, og kjenner at jeg bare blir veldig, veldig trist.

Leave a Reply