Dag 37: Røed camping – Langesund

Hvor vi besøker en regnskog i Sundebru, står i bilkø på E18, roter oss inn på en grusvei i Bamle og treffer søskenbarn på Stathelle

Antall mil: 8

Antall mil totalt: 357,5

14. juli

Alle vil se lemuren Lichi. “Ringhalelemuren,” presiserer en far til sin datter, cirka tre.

“Der er hun!” sier Petrus og peker på et katteaktig dyr med stripete hale og store oransje øyne. Han har studert bilder og videoer av den berømte primaten og er ikke i tvil. Jeg klarer ikke skille dyrene fra hverandre, men stoler på følgesvennen min som har fotografisk hukommelse. I fem uker var rømningsdramaet fra dyrehagen det eneste som opptok ham – morgen, middag og kveld, og lettelsen var stor da Lichi (17) ble funnet i live i veikanten.

Nå er vi i regnskogen. Her er så varmt og klamt at til og med Petrus svetter, selv om det egentlig ikke går an for en hund. “Cuba krokodille,” orienterer han. “Den klokeste av alle krokodillearter, men også den mest aggressive. Og den eneste arten som jager i flokk.” Han går videre: “Grønn anakonda, med blant annet tapirer, hjort og krokodiller på menyen. Ser du hodet dens, nede i vannet like under oss? Og der borte er armadilloen. Det eneste dyret bortsett fra menneske som kan smittes av lepra.” Når professor Petrus holder forelesning, har ting en tendens til å ta tid.

Cubakrokodille. Den klokeste av alle krokodillearter,
men også den mest aggressive. Den eneste arten som jager i flokk.
Springtamarin.

Etter besøket i Den lille dyrehage sykler jeg videre østover. Petrus må ned i bagen igjen. “Er du sikker på du velger riktig vei nå?” ringer onkel Johan. Like etterpå mor i telefonen: “Hvordan er det nå du sykler?” “Jeg følger Google Maps.”. Damen i øret geleider meg til høyre og venstre. En lang stund går det utmerket, så må jeg ut på E18 og da ser det ikke lenger like riktig ut. Jeg havner midt i en trafikkork. Et langt stykke er farten omtrent tre kilometer i timen, så lenge tempoet er så sakte er det forsåvidt greit, da kan jeg leie sykkelen og bli en del av køen, men så går det fortere for bilene foran, og jeg blir et problem for bilene bak. “Annepaatur” står det med store bokstaver bak på kjerra. Søren og, akkurat nå skulle jeg gjerne vært anonym. Ved første mulige avkjørsel forlater jeg festen.

Er det mulig? Google Maps vil ha meg inn på en grusvei. Som blir til en anleggsvei som blir til en skarpe-steiner-store-hull-og-spiss-shingel-vei, skapt for punkteringer og bulkete felger. Jeg bør snu, avslutte mens leken ennå er god, men til det er jeg altfor sliten og lei. Hvem skulle tro at Østlandet kunne være så øde? Langt inne i ulende er det plutselig et bolighus. Nå må vel veien bli bedre? Men nei, heller tvert imot. Her bor det folk som ikke så lett lar seg besøke.

Jeg sykler gjennom noen idyller også.

Det går i sneglefart. Bakkene er så bratte og svingene at jeg må gå, ikke sykle. Så ringer telefonen: “Anne, er det deg?” Det er søskenbarn Svanhild. “Nå sitter vi i bilkø på E18, på vei østover til svigermor. Far sa du er like i nærheten. Skal vi treffes?” Et par timer senere parkerer jeg sykkelen utenfor ei veikro på Stathelle. Søskenbarn Svanhild med familie kommer like etter. Og søskenbarn Kåre med familie, som tilfeldigvis befant seg i samme trafikkopphopningsproblem.

To timer senere: jeg har fått sosialt påfyll og mat i kroppen. Den siste halvtimen inn til Langesund blir en fin liten kveldstur.

Leave a Reply