annepaatur

Dag 39: Åsgårdstrand – Fredrikstad

Hvor Munch skyter seg i hånden (eller er det Tulla Larsen som avfyrer skuddet?), og vi tilbys (og takker nei til) en kamp med gummivåpen.

Antall mil: 5

Antall mil totalt: 370,5

16. juli

“Her i Åsgårdstrand er det Edvard Munch blir de lyse, nordiske skyggeløse sommernetters maler.” Vi er i kunstneres sommerhus, Munchs eneste bevarte, intakte hjem. Atskillig mindre enn jeg hadde trodd, en liten hytte med tre små rom og lavt under taket. Blomstrende brunt tapet, seng i dagligstuen, stort sort telefonapparat på en krakk, en kiste, et skrivebord, et par enkle stoler. Hundrevis av små flasker og krukker i hjørneskapet. Guiden viser oss rundt og forteller: “Her maler han Kyss på stranden, Pikene på broen, Livets dans. Sommernatt, med søsteren Inger som modell. Å gå her er som å gå blant mine bilder, jeg får så lyst å male når jeg går her i Åsgårdstrand. Han sier at bildene er hans barn, og henger dem ut i trærne, skyver dem under verandaen, glemmer dem igjen i klippekløftene. Bruker dem som lokk når han koker poteter. Kan du ikke gå ned i hagen og forsyne deg med noen malerier, sier han til kjøpmannen som vil ha pengene sine: Ved Du hva hændte mig mens jeg lå sygest her, skriver han til en venn. Jeg fik et Brev fra Kjøbmand Nilsen i Aasgaardstrand hos hvem jeg har handlet i 20 Aar. Han sender Regning på 80 Kroner og sier hvis den ikke klareres vil han pr. omgående sælge mit Hus på Auktion – Nu ja det gir mig noget af Atmosfæren hjemme.”

På gjesterommet viser hun oss kulehullene i veggen – hvor Munch øvet seg i å skyte blink. “Alle fullmånebildene, hvor månesøylen danner en fallos i sjøen – herfra. Strandbreddene. Lekende barn. Slagsmålet med Ludvig Karsten. Badende menn.” Her har jeg malt i mer enn 30 år, mine beste bilder, samt studier til Livsfrisen.

Hit kommer Tulla Larsen, hans forlovede som han aldri akter å gifte seg med. I den bitre avskjedstime griper hun i fortvilelse etter revolveren. Beskyttende og avvergende legger han sin hånd over hennes, men skuddet går av og sårer uopprettelig den hånden som holder paletten, skriver kunsthistoriker Eli Greve. Eller er det som det står i journalen fra Rikshospitalet, 12. september 1902, innledningsvis: Patienten sat igaaraftes og fingret med en revolver da et skud plutselig gikk av… Selv har han ingen klar erindring av øyeblikket, men uttaler: Så hadde jeg revolveren i hånden, hvordan jeg hadde tatt den – hva jeg ville vet jeg ikke. Han maler seg selv i rollen som Marat: Marats død, samme tittel som mesterverket av David, Jean-Paul Marat, den mest paranoide av alle den franske revolusjonens fanatikere, trekker sitt siste pust, myrdet i badekaret. For kunstneren har han blitt en helgenmartyr. Om og om igjen; Munch liggende naken på sengen på det hvite lakenet, farget rødt av blodet fra den ødelagte hånden. En naken rødhåret kvinne stående ved siden av, epler på bordet i forgrunnen. Utallige variasjoner. På operasjonsbordet: Munch naken på et hvitt bord, blodpølen i forgrunnen, sykepleiersken som samler et fat fullt av blod, legene i hvite frakker som diskuterer, nysgjerrige ansikter bak teatervinduet. Som i Rembrandts anatomiforelesning: liket dissekeres. Alltid seg selv fremstilt som offer.

Guiden viser oss rotteskapet som Munch aldri tømte helt, alltid lot døren stå åpen til, ved sommerens slutt – for at gnagerne skulle ha noe å spise gjennom vinteren. Forteller om loftet, hvor det etter hans død ble fjernet en maurtue som truet med å ødelegge hele huset, fordi kunstneren var så glad i dyr at han aldri kunne drepe et insekt. Om galleriet, så oppspist av stokkmaur at det måtte rives og bygges opp på nytt. Om papirene, skissene, maleriene, flaskene og flakongene som fløt over alt. Om søsteren Inger som arver ham i 1944 og ønsker huset omgjort til museum. Tre år senere åpner dørene for publikum og Norge får sitt første Munchmuseum.

Jeg sykler på kyststien nede ved stranda, mellom de store trærne. “Så gikk vi ut av skogen til stranden – der lå den lyse sommernatt i all sin prakt” skriver Munch i en av sine illustrerte dagbøker. Forbi gravhaugene på Borre (med dype spor etter terrengsykler) og vikingsenteret, hvor det blant annet tilbys følgende aktiviteter: bueskyting, øksekasting, våpenformidling, kamp med gummivåpen, vikingkampleker og kampshow. “Hva sier du Petrus, skal vi ta en tur innom?” “Njaa, egentlig ikke for min del,” svarer hunden min. Helt utrolig i grunnen, hvor likt vi tenker, den lille følgesvennen min og jeg.

Ferja Horten – Moss, turens siste ferjeoverfart; jeg tar snarveien over Oslofjorden – hovedstaden kan vente til en annen gang. Moss som ser ganske koselig ut, men som jeg ikke kan tenke på uten stemmen i bakhodet som sier “Mosselukta”, men byen lukter helt vanlig by, jeg kan ikke kjenne noen dunst. Veien til Fredrikstad, sykkelsti et langt stykke, så en smal skulder på trafikkert gjennomfartsåre, her må det være et bedre valg som jeg ikke fant, konsentrer deg Anne, sykle helt jevnt like innenfor den hvite stripen til du nærmer deg byen, så blir det sykkelsti og du kan slappe av igjen.

Standarden har gått opp i det siste, jeg tar inn på Scandic, spiser middag på Clarion. Sju mil igjen til Sverige, seks dager til jeg må være tilbake på jobb. Strålende sol på yr; nå er det bare å cruise inn til mål.

Kilder:

“På vandring i Munchs Åsgårdstrand”, museumshefte, Munchs hus.

“Edvard Munch i Åsgårdstrand, en fotografisk vandring i Munchs Åsgårdstrand”, hefte fra Aasgaardstrand og omegn historielag, 2014